spacer
spacer search

solgull.com
Fjernadopsjon av katt (webside under oppføring)

Search
spacer
Følg dyrevernloven
Hjelp et dyr i nød
Bli en Solgull fadder!
Image
"Solgull" er registrert
i Frivillighetsregisteret.
Gjennom "Grasrotandelen"
i Norsk Tipping kan du
gi 5% av beløpet du spiller
for til en forening du
ønsker å støtte.
Støtt "Solgull",
velg dyrevern.
Vi trenger din støtte for å hjelpe
flere hjemløse katter!
Organisasjonsnr.989016229
les mer om oss
hva vi tenker og 
hva vi ønsker for katten
LES MER under 
VELKOMMEN FORENINGEN SOLGULL



header
Main Menu
Hjem
Kontakt oss
Søk
Fortellinger
Dikt og Eventyr
Gode Råd
Myter og ordtak
Fjernadopsjon
 
Hjem arrow Dikt og Eventyr arrow Kongen og Katten

Kongen og Katten PDF Skriv ut Epost
Skrevet av Ellen Howley   
Wednesday 15. February 2006












Image
Kong Olav og katten står ved siden av hverandre og viser forhold mellom dyr og menneske.  Alle katter har behov for "en konge" som gir husly. mat og  omsorg.  


 Image

copyright

KONGEN OG KATTEN


Katten gikk rundt bena på kongen og mjauet. Han strøk seg mot buksebenet for å få kongens oppmerksomhet. Kattens pels var lysegrå med noen mørkere grå sjatteringer, korte ben med hvite poter, safirblå øyne, lange kinnbarter og en manke som en løve. Han hadde nok vært en riktig fin katt en gang dersom ikke et tøft uteliv hadde satt sitt preg på pelsens lysegrå farge som nå var var skitten og tuftsete, kinnbarten ukjemmet. Under den tykke pelsen var kroppen mager. Kongen var glad i dyr og bøyde seg ned og klappet katten.

Så fin kar denne mannen er, tenkte katten.  Han må være en innflytelsesfull person med den fine sorte kappen og flosshatt på hodet, til og med en spaserstokk å støtte seg til. Han lukter godt, som en tidlig mai-blomst som spretter opp mot lyset etter måneder av snø og sludd. Kanskje mannen har et godt hjem å gi meg, kanskje jeg kan bli en sofakatt, eller en lappstolkatt, eller en teppekatt. Kanskje det kunne til og med være trygt å gå ut om natten der hvor kongen bodde! Katten som ikke hadde et navn en gang likte å ta seg en tur ut når det var mørkt selv om han ikke følte seg helt trygg så var det i allefall spennende. Det er trist at jeg ikke har et godt hjem, men er heldig som er en "grønn" katt og bor i naturen på en øy, så jeg slipper å være en støvkatt fra byen.  Det er synd at jeg så mager og ikke ser mitt beste ut. Som alle katter var han både renslig og forfengelig. Han  likte å vaske seg, spesielt etter et måltid.  Etter noen dråper med med fløte bruker katten poten flittig til å vaske seg.  Han slikker poten sin først og deretter stryker han pelsen sin med poten. Men, akk, det var lenge siden denne "grønne" katten hadde fått en skål fløte. Katten var nesten 3 år gammel, men hadde fremdeles ikke et navn. Det hadde vært fint å ha et adelig navn som Charles, Michael eller James, og gjerne 2,3 navn, kjært barn har mange navn heter det, tenkte katten. Han likte også navn som Tiger, Gråtassen, Mjau, Male, Klore, Sinnataggen, Snill Gutt, Run Away og mange andre, Men, akk, ingen bryr seg om meg og  kalles kun en vandre-katt, en vagabond som ingen vil ha eller bryr seg om.

Kongen ropte på sjåføren som sto og ventet ved en flott sølvgrå luxusbil i enden av alleen på Palmeøya hvor kongen tok sin daglig spasertur. Kom hit med noen brødsmuler, Boris, du har vel matpakke med deg idag som vanlig. Boris kom løpende til kongen, han hadde stor mave og ble lett andpusten. Han var sulten selv.  Han ble i grunnen aldri mett.  Da han var liten bodde han i et fattig land og fikk aldri nok å spise.  Han ville helst ha hele matpakken selv.  Men Boris torde ikke si nei til kongen og ga kongen matpakken sin. Hm, sa kongen, jeg ser du har skinke på maten, det var bra og la et stykke brød med skinke ned ved veikanten til katten. Hm, kjære katten min, du får iallefall et måltid idag, humret kongen med et glimt i øye. Katten ble veldig glad over å få en matbit, det var lenge siden han hadde spist et godt måltid. Det ble en mus nå og da, til nød gikk det an.  Det var ikke det beste  han visste om, selv om mange katter må ta til takke med ei mus. Skinke-smørbrød var rene festmåltidet. Farvel, da katten min, ha en fin dag da, kongen tok farvel med katten.  Kos deg med maten. Det kan være lenge til neste gang. Han strøk katten over den lurvete pelsen, grep stokken sin og spaserte nedover veien mot bilen.  Boris kom vaklende etter. Han hadde ingen stokk å støtte seg til som kongen var så  heldig å ha. Boris hadde kjørt kongebilen i mange år.  Det ble mange turer og lite kondisjon.Vi får gi katten et navn, sa kongen til Boris, da de kjørte tilbake til slottet. Jeg tror det er en snill katt, sa kongen, la oss kalle han Brødsmule, Smørbrød, Skinke eller kanskje Moonraker kunne passe bra. Katter liker å være ute om natten, de ser bra i mørket og liker å sitte og titte på månen. Katter har mange egenskaper vi mennesker ikke har. De lukter og hører godt. Det sies at katten snakker til månen om natten.  Månen forteller katten alle de hemmeligheter vi mennesker har og om alt som skjer på jorden. Moonraker høres bra ut, svarte Boris. Han synes katten skulle ha et sofistikert navn, ikke Brødsmule, det synes han var et kjedelig navn. Boris likte godt sitt eget navn.  Han syntes det var spennende å ha et uvanlig navn som Boris.  Når han hilste på fremmede spurte de med en gang om han var russisk og det var han stolt av. Ok, sa kongen, navnet blir Moonraker, så er det avklart. Snart la de Palmeøya bak seg og Boris kjørte i all hast til slottet hvor kongen skulle være i statsråd med regjeringen.

Landet het Nor og i landet var det mange små byer.  Kongen bodde i en by som het Tårnbyen, og han bodde i en festning med 14 høye tårn som reiste seg majestetisk høyt oppe på en ås. er bodde kongen og de adelige. Kongen eide de 2 høyeste tårnene som ruget opp mot horisonten, mens de adelige familiene hadde bare ett tårn. Alle visste derfor hvor kongen bodde. Under nattverden i kongens kapell fikk de adelige lov å drikke fra en skål som lyste opp i mørket.  Den ble kalt den hellige gral. Flere år tilbake hadde to munker fra Burma sammen med en hellig Birma katt besøkt kongeriket.  Mens katten sov hadde noen røvere stjålet den hellige katt fra Tårnbyen. Munkene begynte å gråte da katten forsvant.  Den var deres beste venn og var med på reiser når de var ute og fartet. De lette høyt og lavt uten hell og til slutt måtte de fra tilbake til Burma uten katten sin. Før de dro tilbake satte de igjen en skål til den hellige katten.  Den skulle stå der når katten kom tilbake, for de både håpet og trodde at deres beste venn en gang skulle finne veien tillbake til Tårnbyen. I mellomtiden fikk kongen og de adelige lov til å bruke den hellige gral i kapellet under nattverden. Kongen lovet munkene at skålen aldri skulle stå tom. Når den hellige Birma katten en gang fant tilbake til Tårnbyen og drakk av skålen ville en liten alv vise seg for han og fortelle han hva som hadde skjedd. Alven skulle fortelle katten hvor stor pris de satte på ham, at de hadde lett etter han, men at de til slutt måtte reise hjem til Burma.  Hun skulle fortelle han at en gang i fremtiden skulle de alle forenes.

Før den hellige katt ble stjålet var alle folk i byen venner, men da katten forsvant for alles åsyn, la verdens sinne seg over byen og det ble uro, ran og overfall.  Det kom til dagens lys at røverne som hadde stjålet katten kom fra en landsby som lå vest for Tårnbyen.  Kongen ga ordre om å forskanse Tårnbyen ved å bygge en høy, lang mur rundt Tårnbyen for å beskytte både seg selv, den hellige gral og de adelige. Rundt byen ble det også bygget jordvoller hvor ravner holdt vakt.  Med flagrende vinger og skrikende lyder varslet de kongen når ukjente mennesker nærmet seg byen.  Tårnbyen hadde sine egne forretninger og restauranter og de andelige prøvde å leve et normalt liv, selv om de innerst inne var litt redde.  De spilte golf, polo, tennis, sjakk og deltok i populære aktiviteter, til og med operaforestillinger ble satt opp.  Det var ulovlig for folk utenfor byporten å tre inn i Tårnbyen.  Alle som ikke bodde der, men som av en eller annen grunn måtte inn i byen måtte skaffe seg et pass.  Personer som forbrøt seg mot loven fikk straff.  Det bare måtte være sånn, selv om det ikke var noe hyggelig hverken for folkene i byen eller for folk som måtte et ærend inn i Tårnbyen. De adelige innrømmet de også var redde når de vandret utenfor murene.  Gaia, som er jordas moder og hersker over verdens glede og verdens sinne, blåste sand inn fra Sahara ørkenen  og dekket landsdelen som lå vest for Tårnbyen hvor røverne kom fra med store sanddyner. Landsbyen fikk navnet Sandbyen. Folk derifra måtte rømme fra husene sine.  Grønne parker ble til ødemark.  De høyeste  bygningene i landsbyen ble forvandlet til høye sandfjell som steg opp som skarpe blyantspisser.  Folk måtte gå med krum rygg for å beskytte seg mot kraftige sandstormer.  Øynene var rødsprengte av sand når sandstormen var på sitt værste.  Noen var heldige og hadde skaffet seg briller for å beskytte øynene mot sandstøv. Det var synd at så mange uskyldige mennesker ble straffet der hvor røverne kom ifra, men det var Gaia som hersket.  Kongen håpet at røverne skulle bli tatt så fort som mulig og hverdagen komme tilbake som den en gang var. Da ville alle få det bra igjen og være venner.

Palmeøya var en grønn,frodig oase hvor dyrene kunne beite og hvor kongen kunne dyrke korn og grønnsaker.  Her vokste også blomster og trær.  Kongen benyttet stedet både til rekreasjon og til å dyrke marka.  De adelige som bodde innenfor Tårnbyen hadde mat i overflod som de fikk fra kongens oase, mens de som bodde   utenfor byen hadde lite å klare seg med. Det var ikke nok til alle og derfor var det stor misunnelse blandt folk.  Fordi Palmeøya var et fruktbart og verdifullt område var kongen den eneste som fikk lov til å besøke øya.  Kongens garde måtte beskytte området for å holde uvedkommende borte.  De  gjemte seg i skyttegraver for å beskytte oasen, og uvedkommende som ble tatt, for det var noen som prøvde å ta til seg frukt og grønnsaker, ble straffet. Det var en vanskelig tid for mange hadde lite mat.
Da kongen kom tilbake til slottet i Tårnbyen etter kjøreturen fra Palmeøya satt regjeringen allerede samlet.  De viste kongen sin respekt og underdanighet ved å legge seg på knærne for kongen.  De bøyde sine hoder som i bønn og mumlet min majestet, vår overordnende herre, du er vår konge og vi er dine undersåtter.  Kongen var en snill og rettferdig mann, men i disse tider ønsket han respekt fra alle sine undersåtter, fra alle i Tårnbyen og alle i Sandbyen.  Det var hans ansvar å holde ro i landet og ro ville det ikke bli før røverne ble tatt.


E
n dag, en uke svant hen, snart en hel måned. Katten som var blitt kalt Moonraker av kongen var ensom og ulykkelig. Det var dårlig med mat. Han var ingen ordentlig musefanger, som sagt han likte ikke mus en gang. Magen romlet av sult. For lenge siden var det en eldre dame som hadde gitt han litt mat fra tid til annen. Men da de store sanddynene dekket landsbyen hvor hun bodde klarte hun ikke å brødfø seg selv en gang og måtte rømme av gårde. Moonraker visste ikke hvor det ble av den gamle damen. Den gamle damen hadde 3 slektninger, men de hverken ville eller kunne gi han et hjem. Den ene likte ikke katter, den andre hadde katteallergi og den tredje hadde en hund som ikke likte katter.  Moonraker hørte de snakket om han. Vel, han er bare en vandre-katt, det er ikke hennes katt opprinnelig. Han ble etterlatt alene, uten varme og mat.  Det var ingen som brydde seg om han var levende eller død. Moonraker hadde vandret i 2 år alene, uten husly. Endelig fant han veien til Palmeøya hvor han fant en grotte hvor han søkte ly. Litt senere kom nok en vandre-katt, Figgis, som hadde kommet på avveie, og delte grotten med Moonraker. Figgis var en vakker katt og hadde klart seg bra alene.  Han kom fra en pusestamme i Sibir og var en god venn å ha for Moonraker. Heldigvis hadde de begge varm pels og det hjalp å ligge tett sammen i  grotten når det ble kaldt. Sammen delte de den tøffe hverdagen.
 Image
Fra Palmeøya så Moonraker de store tårnene i det fjerne som ruget mot himmelen. På en merkelig måte fikkMoonraker en rar fornemmelse i magen når han vendte seg mot Tårnbyen.  Det var som om han kjente stedet, at noe hadde skjedd i Tårnbyen som angikk han.  Han kunne ikke sette ord på det, det var bare en fornemmelse, om noe som hørte fortiden til. Glims av hans tidligere liv forsvant
like fort som de kom. Moonraker la merke til hvor pent det var med nysnø over mark og eng og skinnende snøflak som lyste som krystaller på Palmeøya.  Det var litt rart for snøen la seg som et teppe rundt øya, i motsetning til midt på øya hvor et stor området var fremdeles grønt og frodig, som om det ikke var noen årstider i de hele tatt.  Han visste hvor heldig han var som hadde tak over hodet.  Grotten var godt å ha når han var sulten og kald. og så hadde han sin gode venn Figgis rundt seg når han var lei seg. Hva galt har jeg gjort, tenkte Moonraker, siden det er ingen som vil vite om meg. Han var trist og halen hang ned mellom bakbena.  Moonraker fortalte Figgis om den snille kongen og lurte på hvorfor han ikke hadde sett kongen på en stund. Figgis fortalte at kongen hadde dannet en ny regjering på grunn av all uroen i kongeriket. Kanskje det er derfor jeg ikke har sett kongen, tenkte Moonraker, han har vel mye å stelle med. Jeg håper den nye regjeringen vil gi bedre omsorg til dyrene i landet og at alle blir snillere mot hverandre, sa Moonraker. Det var ingen offentlig støtte til hysdyrene i landet, bare noen få snille mennesker spm hjalp dyrene. De ble kalt faddere. Dessverre var det slik for tiden at de fleste hadde nok med å passe på seg selv. Når dyrene ble sultne eller syke var det ingen hjelp å få.  Det er vanskelig for en katt å være politisk fordi en katt er et uavhengig vesen, men Moonraker var en usedvanlig politisk interessert katt.  Det var mye han ville forbedre hvis han hadde hatt noe å si. Figgis som var en praktisk katt prøvde å trøste Moonraker. Tross alt, sa Figgis, er vi heldige som har funnet en plass å bo her på Palmeøya. Tenk på de stakkars kattene som bor i landsbyen dekket med sandstøv.  De får sandstøv i øynene og i pelsen. Her er det i allefall grønt gress og mye bedre luft.

Kongen hadde hatt det travelt. På grunn av verdens sinne som hadde lagt seg over byen var det mye uro og det var derfor hans oppgave å skifte ut regjeringen for å stabilisere forholdene i landet. Det var ingen lett oppgave å finne nye regjeringsmedlemmer.  Folk gjorde opprør og klaget over alt.  Han håpet folket kunne godta den nye regjeringen han hadde satt sammen, og at de klarte å gjøre jobben sin. Under omstendighetene kunne det ikke være et folkevalg. Folk måtte stole på hans vurderingsevne.  Det ble ingen lett oppgave og mange venner ble  fiender.  Kongen var så sliten etter alle intrigene i landet at han etter regjeringsskifte tok han en tur til et solfylt land som lå langt syd. Dronningen skulle passe på landet mens han var borte og henne kunne han stole på passet på at alt var i orden. Da han kom tilbake til Tårnbyen var det ingen forandring å se.  Landsbyen var fremdeles dekket av sand, grønne områder lå øde og folk hadde lite å spise. Hvor lenge skal dette fortsette, tenkte kongen.  Han syntes likevel det var godt å komme tilbake til sitt eget land. Litt mosjon og en spasertur på Palmeøya var hva han ønsket seg. Store lyskastere markerte veien fra slottet ut til øya. Boris parkerte kongens Jaguar, den flotte sølvgrå luxusbilen nede ved den lange islagte alleen som førte opp til den grønne  Palmeøya. Han satt og ventet i bilen mens kongen tok seg en spasertur.  Trærne sto nakne.  De savnet den gyldne drakten de skiftet hver høst. De gamle trærne sto krumbøyde, bøyd helt ned til bakken, med tung snøvekt på ryggen. De yngre trærne sto ranke med tunge istapper hengende ned. Veien var glatt og kongen var glad han hadde med seg stokken sin. Den var nyttig å ha med seg. Plutselig glapp foten under han og han lå overende i snøhaugen. Kongen var stor og rund og rullet rundt som en snøball. Boris, hjelp meg, Kongens stemme var svak. Boris hørte ikke kongen rope om hjelp.  Han hadde blitt lei av å vente i bilen og fant ut at det var på tide å skifte til vinterhjul som han hadde med seg bak i bagasjerommet.  Dette greide han lett selv og alle fire hjul var kommet på plass.  Han holdt på med å sjekke at hjulkapselene satt fast på. De var veldig kostbare og var spesiallaget til kongen.  Hver kapsel hadde en krone i emalje med en rubin på toppen av kronen. Boris hadde det så travelt med å sjekke både hjul og kapsel at han hørte ikke at kongen ropte om hjelp.

Moonraker slepte seg nedover alleen, våt og mager etter dårlig musejakt. Magen romlet og han var utmattet, sulten og tørst. Han hørte så vidt at fugler kvitret og merket ikke skjærene i vill flukt over tretoppene i sin søk etter mat. Snøen dekket marka som et hvitt teppe og Moonraker fryktet å få en istapp i hodet. Det var i grunnen dumt av han å gå så langt vekk fra den grønne delen av øya.  Han følte seg svak. Får jeg en istapp i hodet er jeg død, tenkte Moonraker. Vel, kanskje jeg ikke overlever denne vinteren. Han fant ut at han hadde gått i gal retning.  Det var oppover han skulle, mot grotten sin. Det var nok sulten som gjorde han litt svimmel, eller kanskje gikk han ubevisst å lette etter kongen!!  Han var i allefall i nærheten av stedet han møtte kongen for første gang.  Kanskje han hadde lykken med seg. Kanskje han traff den snille mannen igjen!

Og der, hva så han, en stor kropp som lå i snøen og ba om hjelp. Kongens hatt og stokk lå i snøen. Hatten var flat og så ut som et wienerbrød med vaniljesukker.  Spaserstokken så ut som en lang istapp. Hva er det som har skjedd her, tenkte Moonraker. Han skjønte fort at noe ikke var som det skulle være. Det er jo kongen som ligger der, konstaterte han, etter videre utforskning. Moonraker nærmet seg kongen som lå på siden og kunne ikke se Moonraker. Moonraker malte for å få kongens oppmerksomhet.

Er det deg, katten min, sa kongen, kan du hjelpe meg. Få Boris opp hit, jeg trenger hjelp til å komme meg opp fra snøhaugen.

Moonraker skjønte  at kongen var så kald at han snart kunne fryse ihjel. Selv så sliten og sulten som han var fikk han en styrke som han aldri før hadde kjent og som en nyfiken veddeløpshest galoperte han nedover veien til Boris.
Mjau, mjau, kongen trenger hjelp, kom med meg, var beskjeden han ga Boris. Sammen løp de tilbake så fort de kunne tilbake kongen.  Selv Boris som ble lett andpusten løp som en sprek unggutt.  Han var oppvokst på en gård  og vant til å ta i et tak.  Et godt grep under armen til kongen og han var på bena igjen.
Takk, takk sa kongen, jeg vet ikke hvordan det skjedde, plutselig lå jeg i snøhaugen.  Takket være katten er jeg nå på bena igjen, og deg  også Boris.  Takk, takk.. 


Kongen haltet litt på det ene benet, og Boris støttet han tilbake til bilen. Moonraker fulgte etter. Han ville være sikker på at kongen kom vel frem. Ved bilen snudde kongen og så ned på katten som hadde satt seg ned ved siden av bilen. Takk, takk, sa kongen, du var flink til å si ifra til Boris. Jeg var så kald at jeg nesten mistet stemmen og hendene mine er kalde som is. Kongen la merke til at katten var tynnere enn sist han hadde sett han, rett og slett mager, våt og skitten. Stakkars liten, er det ingen som passer på deg, sa kongen. Vel, det er slik nå for tiden. Alle har nok med seg selv i denne vonde tiden.

Mjau, sa Moonraker. Han forsto at kongen synes synd på han og det var så mye han ville fortelle kongen, om hvor vondt han hadde det og at ingen brydde seg om han. Vi får ta han med oss, sa kongen til Boris. Jeg synes vi må gi han en håndsretning. Det gjør godt å gjøre en god gjerning en gang i blant. Dette er en snill katt som ikke har det bra. Legg et teppe ved siden av meg på baksete og la katten ligge på det. Boris hadde alltid med et pledd som kongen pleide å legge over bena sine når det var riktig kaldt. Han la det på baksete som kongen hadde bedt om og løftet Moonraker inn i bilen ved siden av kongen. Moonraker satte seg ikke til motverge. Han malte fornøyd, det var så deilig og varmt og trygt ved siden av denne store trygge personen som han satt ved siden av som klappet han fortrolig over pelsen.

Moonraker sovnet etter ett minutt.

Da han våknet trodde han at han var i himmelen for han hadde det så deilig, så varmt og godt, som på en varm sommerkveld. Han lå på en blå silkepute og ved hans side var det satt en skål med fløte, et fat med vann, et fat med tørrfor og et fat med kylling. Så mange fat!! Han følte velvære og en lindrende varme i kroppen. Det var som en drøm ble til virkelighet. Moonraker speilte seg i skålen som han hadde slikket tom for fløte og en liten alv viste seg foran han. Du er en hellig katt og skålen du drikker fra er en hellig gral, hvisket alven. Sov nå, og jeg vil komme tilbake en annen dag og fortelle deg mer om hva som skjedde for lenge siden. Den lille alven fløy hastig vekk for ikke å bli sett av kongen og dronningen. Moonraker strakte den lange kroppen sin, gjespet og la seg godt til rette. Han var utmattet og sovnet inn. Kongen fylte, som han hadde lovet munkene,  fløte i skålen for at ikke skålen skulle stå tom. Etter en søvn som varte i 24 timer våknet Moonraker. Han fant seg selv liggende på et håndknyttet gult indisk teppe foran den varme flammen fra peisen. Han reiste seg opp, bøyde ryggen til en stor bue, gjespet og la seg ned til å sove igjen. Han ble vekket av kongen og dronningen.

Du må begynne å høre hva jeg sier til deg, Doff. Kongens døpenavn var Ole og derfor var Doff dronningens kjælenavn på kongen. Hvor mange ganger har jeg fortalt deg at du må bruke skjerf og støvler om vinteren. Det er glatt ute og se, nå har du falt. Du var heldig denne gang, med bare en liten forstuelse i foten, sa dronningen til kongen som satt i godstolen som var forgylt med treskåret dragehoder. De hadde arvet stolen etter kongens familie i Albion. Kongen hadde på seg en mørkeblå slåbrokk og det vonde benet var løftet opp på en tabrett drapert i lilla fløyel. Han var varm og god og duftet av lavender etter et varmt boblebad.  Det lange, våte håret krøllet seg som korketrekkere.

Elle, melle, jeg hører deg og du har rett, sa kongen. Dronningen het Amelia, men til tider kalte kongen henne Elle, Melle. Jeg lover å bruke vinterklær neste gang jeg går ut i kulden. Skipet går ut i havn, nynnet han for seg selv. Han hadde lært denne gangen. Takket være katten frøs jeg ikke ihjel, sa kongen. Jeg er evig takknemlig til katten. La han få fisk til middag, det fortjener han, sa han til Boris som la et pelsskjal over skuldrene til kongen.

Kongen satte stor pris på familien sin og var stolt over sine barn og barnebarn. Han likte store familieselskaper og juleselskaper var noe av det beste han visste. Han likte å pynte juletreet med glitter, stjernen høyest på tretoppen, eller toppen av kransekaken som han kalte det. Under treet lå presanger i alle størrelser, fra store til små, til barn og voksne. Han kledde seg gjerne ut som julenisse med hvitt skjegg og rød kappe for barnebarna sine. Jeg er landets konge og sitter på tronen, men innerst inne er jeg et vanlig menneske. Hvor jeg gleder meg som et barn til julen, sa han til dronningen, nå er det bare en måned igjen og vi kan tenne det første lilla advent lyset og kose oss i mørketiden. Dronningen tente et stearinlys for å gjøre det så koselig som mulig for kongen. Kongen hadde bokmani. Han likte å lese eventyr, men var ikke flink til å rydde etter seg. Dronningen hadde det travelt med å plassere bøkene som lå hulter til bulter tilbake i bokhyllen hvor de tilhørte. Har du det bra Ole Dole Doff, sa dronningen, og bredde pleddet godt rundt bena til kongen. Han ble lett forkjølet om vinteren og hun var redd han skulle begynne å hoste etter å ha ligget ute i den kalde snøen. Flere gamle malerier med gullrammer hang langs veggene. Vet du, jeg synes vi bør skifte ut noen av maleriene vi har på veggene her i biblioteket med noe mer moderne. Synes du ikke det er en god ide, sa dronningen. I neste uke drar jeg til New York for å kjøpe julepresanger og da kan jeg selge bildene på auksjon. Tross alt, i disse dager, trenger vi penger både til presanger og til litt ekstra julemat. Synes du det er greit, kjære, sa dronningen. Kongen nikket. Selv kan jeg ikke se skogen for bare trær, tenkte kongen til seg selv.  Det er godt å ha noen som kan ordne opp nå og da i alle disse praktiske tingene og dronningen var en praktisk dame som hadde alltid rett og var dessuten hans nærmeste rådgiver.

Det var god fyr i bjørkeveden og det gnistret og braket fra peisen. Moonraker drømte om sin første forelskelse. Han var bare 6 måneder gammel og var forelsket i en gylden Abyssinian som het Cedius.
Image
Han våknet opp, strekte seg.  Minnene kom tilbake.Det var en yr vår og han ville aldri glemme henne. Landet han bodde i var varmt og frodig, en sterk kontrast til landet her i nord. Alle folk var lykkelige og glade i hverandre. Cedius bodde hos en diplomatfamilie. Det var virkelig synd at de måtte flytte.  Jeg lurer på hvor de bor nå, tenkte Moonraker. Vi kunne ha fått det godt sammen, kanskje for alltid, hvem vet. Men, akk, man kan ikke alltid bestemme over sin egen skjebne. Det visste han iallefall nå. Moonraker slikket fatet etter middagsmåltidet. Det var deilig fisk, nam, nam. Det er et ordspråk som heter "Gi meg en fisk og du hjelper meg for en dag. Lær meg å fiske og du hjelper meg for hele livet." Det er jamen sant, tenkte Moonraker, da kunne  jeg har klart meg selv, fisket i fjorden og ikke gått sulten.  Ikke Figgis heller, han hadde ikke glemt vennen sin.

Sent samme kveld kom den lille alven tilbake og hvisket til Moonraker. Du er en hellig Birma katt fra Burma som sammen med munker kom på besøk til landet Nor. Mens du sov kom røvere til Tårnbyen og stjal deg fra kongens tårn. Munkene lette høyt og lavt etter deg, sa alven, men du var og ble borte. Hun fortsatte å fortelle hva som skjedde under flukten. Verdens sinne la seg over byen og jordas herskerinne, Gaia, sendte ørkenvinden fra Sahara inn til landsbyen hvor røverne kom fra.  Med ørkenvinden kom sand som dekket alt og alle. Verdens sinne kalte på den mørkerøde regnbuen som sendte ut stjerneskudd i gult og rødt over himmelen. Folk ble blendet og kunne ikke se. De gjemte seg i redsel for å bli truffet av stjerneskudd. Du var ikke redd for stjerneskudd og mens røverne måtte søke tilflukt under sanddynene, klarte du å rømme vekk fra dem. Moonraker husket nå mer av som hadde hendt han og var glad for at han hadde klart å komme seg vekk fra de slemme røverne. Han var fri, men han ble en vandre-katt som måtte kjempe for tilværelsen. Han fortalte alven hvor vanskelig det hadde vært å klare seg alene.  Du er en veldig spesiell katt, sa den lille alven til Moonraker.  Hun fortalte han historien om den hellige Birmas hvite poter. En gang da en yppersteprest i klosteret lå for døden la den snille Birma katten forsiktig potene sine på brystet til presten for å trøste han på dødsleie.  Således fikk Birma katten for alltid hvite poter. Minnene kom tilbake og Moonraker husket røverne som hadde stjålet han fra Tårnbyen og hans beste venner. Skålen som munkene satte igjen til han sto foran han nå, full som vanlig. Løftet til munkene var blitt holdt. Den lille alven skulle passe på at kongen holdt løfte sitt og hvis han glemte det skulle hun gjøre det for han.  Men det hadde ialdri skjedd.  Bare når kongen var ute og reiste måtte hun hjelpe til.  Endelig nå var Birma katten tilbake og hans historie fortalt. Den lille alven hadde nå oppfylt munkenes ønske.  

NEW YORK

New York, New York, here we come.

Flyet gled som en glinsende hvit svane over disen som lå tykt over flyplassen, opp over skyene som fløt som bomullsdotter, høyt opp mot sol og måne. Turen gikk til New York hvor dronningen skulle besøke en kunstutstilling. Hun hadde med seg de gamle maleriene til kongen. Noen av maleriene skulle selges og andre skulle restaureres. Boris hjalp til med å pakke bildene i store trekister. Trekistene så ut som varme huler, fant Moonraker ut. Han iakttok Boris under pakkingen og så sitt snitt til å krype opp i en kiste mens Boris var ute av syne. Boris kom plystrende tilbake, han så frem til en tur til New York. Hverdagen var kjedelig, kjøring frem og tilbake, fra Tårnbyen til Palmeøya og tilbake igjen, det var ikke mye variasjon i hans daglig gjøremål. Artig med en flytur i ny og ne. Heldigvis satte  dronningen pris på praktisk hjelp og han var derfor med henne når hun var ute og reiste. Boris spikret fast lokket på kistene og gjorde seg ferdig til å dra.

Moonraker lå stuet sammen inne i en av kistene sammen med maleriene. Slik ble det til at han ble med på flyet; bare ved en tilfeldighet.  Boris visste jo ikke at han hadde gjemt seg for moro skyld i en kiste!!  Kistene ble plasert i et iskaldt rom, i  bagasjerommet. Han følte som om han var i en bunkers hvor folk søker ly mot krig og flyangrep. Han tittet gjennom sprekken på kisten. Han syntes han hørte en fugl kvitre, men sa til seg selv at det kunne ikke være mulig. Moonraker fikk en sugende følelse i magen da flyet tok av, men han var ikke redd. Han kunne se for seg flyet som steg opp fra duskmørket mot solen og månen.  Dette var spennende.  Han frøs ikke, men følte seg tvert imot varm og god.  Det var kanskje spenningen som fikk han til å føle seg så varm.  I am a New York City Boy, nynnet Moonraker etterfulgt av Walking in the Air. Hans første tur til New York og hans første flytur, det var helt uvirkelig at han var passasjer, eller rettere sagt blindpassasjer, på et fly som skulle til New York.

Den store trygge gyldne labradoren, Sunny Boy, var pilot ombord på flyet. Elvis, en høy langbent hvitspettede mynde var hans co-pilot. De jobbet bra sammen og stolte fullstendig på hverandre. Dette ser bra ut, sa Sunny Boy, denne turen vil gå smertefritt, ingen problemer så vidt jeg kan se.  Klart og fint, ingen vind, vi kommer frem i tide. Vi klarer nok å rekke vårt "vindu", tidsfristen til landing, slik at vi ikke behøver å sveve over New York mens vi venter på ny landingsfrist.
Sunny Boy var en sann optimist.

Moonraker kjente på seg at flyet fløy over nordpolen. Det var blitt kaldere i bagasjerommet. Han hørte igjen fuglekvitter. Moonraker tittet gjennom sprekken igjen. Riktignok, der fikk han øye på en hvit due som satt i et buret ikke langt fra kisten hvor han satt. De var så nær hverandre at de kunne til og med snakke sammen.  Heisan, sa Moonraker, er det flere med på turen. Jeg heter Aladdin, sa duen, og skal være med Abdel på et sirkusshow i New York. Abdel er samarbeidspartneren min og kommer fra Romania. Jeg er en magisk due og kan utføre mange hallusinasjonstriks. Jeg kan forvandle meg til en hvit svane og til en sort ravn. Duen fortsatte og fortelle hvor flink han var. Jeg har trenet i mange år og det er ingen som er flinkere enn meg. Du skulle se mitt forsvinningsnummer. Ett minutt er jeg synlig, sekundet etter er jeg forsvunnet for alle åsyn, tro meg eller ei. Verden er et under, jorden er mystisk og jeg har magiske krefter. Du er også et under også, min venn. Alle skapninger på jorden er et under. Jeg skal aldri glemme deg selv når jeg kommer til himmelen, sa duen Aladdin. Moonraker ble fristet til å fortelle duen at han var en hellig Birma katt og at han var blitt kidnappet av røvere og at selve kongen i byen Nor hadde tatt han til seg.  Men han bestemte seg for ikke å skryte om sine adelige venner. Han lovet duen å komme på sirkus og se hvor flink han var.

Boris fra Russland og Abdel fra Romania satt side om side under flyturen. Lite visste de om Moonrakers bekjentskap med duen som var Abdels partner. De hadde mye å snakke om, fra deres felles opplevelser fra Øst-Europa. Noen gode minner, noen vonde minner. De begge hadde hatt en fattig tilværelse som barn. Familien måtte holde sammen for å overleve, støtte hverandre og dele det de hadde. De snakket om hvor vanskelig det hadde vært å bo i Øst Europe under diktaturveldet. En stor mur stengte dem ute fra resten av verden. Ingen kunne klage.  Det var det en streng straff hvis de som hadde makten fikk vite om en som klagde. Staffen var fengselstraff. Alle ble derfor tvunget til å late som om de var fornøyde med forholdene. Det var hungersnød og tusenvis av mennesker led av sult. På flyturen ble Boris og Ali servert røkelaks med salat til. Boris klagde ikke. Dette var en delikatesse. Da han bodde i Russland måtte han spise tørt brød og grøt hver dag. Dronningen satt innerst ved vinduet på første rad. Hun var en VIP (very important person) og fikk ekstra oppmerksomhet og oppvartning fra flyvertinnene. Champagne og kaviar sto på hennes menu.  Røkelaks med salat var ikke dårlig kost det heller!!

Piloten priset værforholdene igjen men var så vidt ferdig med setningen før et sterkt vindkast blåste flyet ut av kurs. Skyene under var mørke.  De bølget og virvlet seg i sinne.  En traktsky, som en sint pyramide, blåste støv opp fra bakken. Store krefter var i gang.
Image
Flyet falt pladask 400 meter rett ned, passasjerene ble vektløse og skrek av frykt. De som ikke hadde sikkerhetsbeltene på falt
pladask ut av stolene sine mens flyvertinnens serveringsbrett skled nedover midtgangen med kopper og kar hulter til bulter. Både Boris, Abdel og dronningen, som det hør og bør seg for en adelig dame, beholdt roen og fatningen under hele og tok de turbulente værforholdene med iskald ro.

Alt under kontroll, meddelte piloten, det var en lunefull tornado, men det gikk bra heldigvis. Vi lander om 15 minutter, så spenn sikkerhetsbeltene på. De nærmet seg New York. Høye bygninger med tusen øyne så opp på flyet. De trodde det var en stor sølvgrå drage som skulle lande. Land ikke på meg, spar meg, de så på hverandre i frykt. De hadde hørt om nødlanding og trodde det værste skulle skje denne gangen. Alle på flyplassen var spente på om flyet klarte å lande.  Folk sto stille som stagnerte sjakkbrikker. De hadde hørt om virvelvinden og var lettet da flyet endelig landet trygt. Folk hilste sine familier, venner og kjente velkomne med klem og omfavnelse. Alle var lettet over at alt hadde gått bra.


Moonraker og Aladdin hadde kommet seg etter det voldsomme fallet på 400 meter. Noen av maleriene hadde løsnet fra rammene inne i kisten og fra et gammelt maleri med motiv av en kvinne med to barn på fanget falt det en perle ned i fanget til Moonraker. Moonraker tok perlen opp og inne i perlen fant han en glinsende sten som skinte som stjerneskudd. Moonraker var kjent med at kongen kom fra en adelig slekt i Albion og hadde hørt maleriet var arvegods som kongen hadde fått av familen sin mange år tilbake. Stenen var en diamant som hadde ligget skjult i perlen i over 100 år. Duen Ali forvandlet seg til en svane med en lang hals. Han stakk hodet ut av sprinklene på buret og sa til Moonraker. Gi meg stenen, legg den i nebbet mitt så skal jeg passe på den for deg. Det må være et trygt sted for stenen, tenkte Moonraker. Han var redd for at dronningen ville tro at han hadde stjålet stenen og la stenen i nebbet på svanen som etterpå forvandlet seg til duen Aladdin. Når de ankom New York ville Moonraker fortelle dronningen hva som hadde skjedd.

Ole, Dole, det er meg, dronningen ringte kongen ved ankomst til New York. Vi har endelig landet. Turen var ille, men jeg beholdt roen som hør og bør. Alt er i orden nå. Si meg, elle melle, har du Moonraker med deg på turen, sa kongen. Jeg kan ikke finne han noensteds og jeg savner hans selskap. Jeg føler meg ikke så bra. Kongen snakket støtvis og hadde krampe i bena sine. Han haltet fremdeles og hostet hver natt. Det vet jeg ikke, svarte dronningen. Han er ikke her med meg, i så fall ville han være med i bagasjen. Boris holder nå på å lempe ut bagasjen fra taxien, vi har nettopp ankommet hotell Ritz. Jeg skal ringe tilbake senere. Lov meg å ringe, sa kongen utålmodig, jeg vil ikke være lenge foruten deg og Moonraker.
Image
Så mye ødeleggelse, dronningen klappet hendene sammen i forskrekkelse, du store min. Maleriet av Harriett med sine 2 barn er skadet, likeledes rammen. Maleriet viste portrett av en kvinne med to av sine sønner på fanget. Som tegn på adelig slekt og blått blod i årene var kvinnen kledd i en mørkeblå kjole og bar et langt perlekjede rundt halsen. Neimen, sa dronningen, etter å ha undersøkt portrettet omhyggelig, det synes å være et hull i lerretet. Det ser ut til å mangle en hvit perle i kjedet til Harriett. Moonraker kom til syne fra kisten. Der er du Moonraker. Kongen savner deg. Hva gjør du her. Jeg forventet ikke å se deg i New York. Vel, vi får gjøre det beste ut av situasjonen, sa hun med en praktisk stemme. Boris, gi Moonraker kjeks og kaffefløte. Det er alt vi har å servere i kveld. Moonraker kunne ha spist en kylling og drukket nærmest hva som helst så sulten og utmattet var han. Han var fremdeles en forholdsvis mager katt, han ønsket i alle fall å legge på seg noen kilo til, sulten var han også etter den lange flyturen. Han lengtet etter den snille kongen, ønsket han satt på det bløte teppet foran den varme peisen i kongens bibliotek. Han ristet omhyggelig av seg sagflisen som hadde klistret seg til pelsen og krøp opp i sengen til dronningen etterat hun hadde sovnet. Moonraker sov urolig. Månen så ned på jorden. Den våket over New York, foldet hendene i bønn og klynget seg fast i verdensrommet i trygg avstand fra jorden. Mye av hva han så der nede gjorde han bedrøvet, og nattens hemmeligheter måtte han holde for seg selv inntil drømmefangeren kom. Endelig sent på natten kom drømmefangeren både til månen og Moonraker.  Drømmefangeren tok bort alle de vonde drømmene til Moonraker slik at bare de gode minnene levde videre. Moonraker sov rolig resten av natten. Som folk flest gledet månen seg til en gledelig jul og håpet alle ville være snille mot hverandre. I den vesterlige verden ble gatene pyntet med glitter og dekorasjoner, årstidens farver som rødt og grønt prydet butikkene. Det var travel tid. Fra sin plass på himmelhvelvet var månen en travel tilskuer til nattens hendelser. Det var ikke mye som unnslapp hans vaktsomme øyne. Høye iskalde bygninger og statuen Liberty hadde også god oversikt og så ned på menneskene som spaserte flittige som maur langs gatene. Bilene derimot så ut som gribber der de kruset omkring etter jakt på parkeringsplass. Månen var glad da han så hvor godt Moonraker sov.

Hadde du en vond drøm i natt, vennen min, sa dronningen til Moonraker og strøk han over pelsen. Jeg kan ikke huske det, sa Moonraker. Men jeg har noe å fortelle deg.  Han gikk til maleriet med den ranke kvinnen og de 2 barna. Ja, virkelig synd, sa dronningen, jeg må få maleriet restaurert, det vil bli en kostbar affære og en julepresang mindre å kjøpe. Moonraker prøvde å fortelle henne om perlen med stenen i, men fikk ikke sagt et ord. Kanskje dronningen ikke ville tro hva han hadde å fortelle henne om perlen og stenen.

Dronningen kjente ikke til historien om maleriet. Det var så lenge siden da  2 foreldreløse prinser i Albion hadde sporløst forsvunnet, at historien var glemt. Det hadde vært en blodig borgerkrig hvor familie slåss mot familie, bror mot bror, far mot sønn. Under krigen gjemte Harriett, moren til de 2 prinsene, stenen, som var en diamant, inn i en perle og limte perlen inn i halskjedet på maleriet av seg selv og de to guttene. Ingen kunne tro annet enn at det var en perle. Hun tenkte som så at dersom de to barna overlevde ville de beholde maleriet som en familiearv og en dag ville de oppdage den skjulte skatten. Istedet ble de to guttene tatt til fange av kongens garde, puttet i fengsel hvor de satt i mange år og etterpå var de sporløst forsvunnet. Maleriet ble hengende i familiens tidligere hjem, på slottet i Sussex, en forstad i Albion, og ble overdratt fra eier til eier inntil kongen av de 2 tårnene fikk maleriet i gave som arvegods. Ingen visste om skatten som lå gjemt i bildet inntil perlen falt ned i Moonrakers fang under flyturen.

Da Abdel oppdaget diamanten i buret til Aladdin og ble fortalt hvordan stenen hadde havnet i nebbet til svanen  ønsket han først  gi den tilbake til dronningen. Han var allerede blitt en god venn av Boris under flyturen og ønsket ikke noe plunder. Men fristelsen ble for stor og han fjernet stenen fra buret. Abdel tenkte på alt han kunne kjøpe for pengene. Han kunne samle familien sin og kjøpe et stort hus for dem alle sammen. Han var spesielt glad i moren sin og ville strø gullmunter over henne. Faren til barna døde tidlig og moren var alene med ansvaret.  Hun ofret alt for barna sine. Hun arbeidet som hushjelp døgnet rundt, vasket og skurte gulv. Nå var det lite hun orket og var glad for de almisser barna avså. Abdel som nå var en kjent utbrytermester prøvde å gjøre sitt for at moren skulle ha et godt liv. Tusenvis av folk kom for å se på forestillingene hans. Under et forestillingnummer satt han seg med tvangstrøye i et stort vannspann fylt med vann. Kunsten var å komme seg helskinnet ut mens hans holdt pusten. Duen, Alladin, var også et trekkplaster med sine hallusinasjonsnummere. Han kunne forvandle seg til en hvit svane og til en sort ravn. Abdel var vant til å beherske farlige situasjoner. Da Abdel var en liten gutt holdt han på å drukne, men klarte å komme seg opp til vannoverflaten og reddet livet. Han trodde selv han var uovervinnelig og at han kunne takle enhver situasjon.

Ingen la spesielt merke til mannen som kom inn i antikvitetsforretningen. Han var smartere kledd enn de fleste med en stor hatt med bred kant lik en paraply som skjulte delvis ansiktet hans. Allerede ferdig til et større middagsselskap skjulte kappen en toxido. Han var antageligvis i førti-årene med fine ansiktstrekk, mandige mørke øynebryn som en mørk ramme over hans brune øyne. Den eneste synlige mangelen var et hakk på venstre fortann, suvenir fra hans profesjon som utbryter- og tryllemester. Kan jeg hjelpe deg, spurte butikkeieren. Ja, jeg ønsker å selge en gammel diamant.  Riktig, sa butikkeieren, jeg har mange kunder som er interesserte i diamanter, så jeg kan gi deg en bra pris for den.  Butikk-eieren betalte kontant. Mannen forlot forretningen. Han var lettet salget hadde gått smertefritt. Butikkeieren så han aldri igjen. Abdel var nå en rik mann.

Direktøren på Ritz hotell inviterte alle gjester til et stort middagsselskap sammen med flybesetningen og flypassasjerer. Livet må feires, la oss glede oss over livet, sa direktøren. Ritz var et storslått hotell, interiør i gull og marmor. Foyeen var pyntet i julens farger, i rødt og grønt, med glitter og mistletoe. Gjestene hadde kledd seg i sine fineste klær. Sunny Boy, den gyldne labradoren og co-piloten Elvis den hvitspettede mynden ønsket gjestene til bords. Sunny Boy holdt en kort uformell tale, ord var utilstrekkelig etter gårsdagens opplevelse. Vi lar oss ikke lure av en lunefull virvelvind som stiger hastig uten advarsel opp fra havet. Vi lar oss ikke bekjempe. Alle var enige og klappet for talen.

Abdel satt i sin fineste toxido mellom dronningen og Boris. Han var en rik mann nå og var i godt selskap. Han strødde penger rundt seg for å imponere dronningen og Boris og spanderte champagne på alle gjestene.

Duen Aladdin hadde sett  Abdel stjele stenen fra buret men klarte ikke å stoppe Abdel, som nå var en tyv. Han fortalte Moonraker hva som hadde skjedd og hvordan perlen med den skinnende stenen forsvant fra buret. Hans partner, Abdel, hadde sviktet han. Moonraker måtte snart fortelle dronningen hva som hadde skjedd under flyturen, om hvordan perlen falt ned i fanget hans og at den nå var savnet. Det var noe av det vanskeligste han hadde vært med på. Jeg kan ikke tro det, sa dronningen, da hun hørte hva som hadde skjedd.  Perlen er stjålet av den sjarmerende mannen som jeg satt ved bords sammen med. Det er grådighetens år, sa hun, alle vil ha mer. Da kongen ringte var det hennes tur til å forklare hva som hadde skjedd. Kongen var fortørnet og overrasket på samme tid. Han hadde ikke kjent til at en diamant var skjult i en perle på portrettet som hadde vært i hans familie i 100 år. Dessuten var han nå riktig dårlig. Han hostet og svettet. Jeg vil at Boris tar vare på deg og Moonraker og bringer dere trygt hjem til meg imorgen, sa kongen. Jeg blir ikke bra før dere kommer tilbake, min elle, melle, sa han.

Dronningen, Moonraker og Aladdin la en plan for å få perlen med diamanten tilbake. De underrettet Boris om planen sin. Han var en viktig deltaker i planen fordi han hadde blitt godt kjent med Abdel under flyturen. Boris forsto nå hvorfor Abdel hadde vært så generøs under selskapet på Ritz hotel. Han brukte pengene han hadde mottatt ved salg av diamanten som var stjålet fra buret til Aladdin. Vi må finne ut hvor han gjemmer alle pengene sine, finner vi de kan vi kjøpe diamanten tilbake, sa Boris. Nettopp, sa dronningen, det skal du hjelpe oss med.

Sirkus var kommet til New York. Abdel begynte å forberede sitt nummer med vannspannet.  Mens han hadde tvangstrøye på og begge håndledd lenket sammen skulle han dykke ned i vannspannet, og for publikum skulle det synes som om han kunne komme opp til overflaten uten hjelp. De kjente ikke til at Aladdin skulle forvandle seg først til en magisk hvit svane og deretter forvandle seg til en sort ravn. Deretter skulle han sette seg på vannspannet og la nøkkelen til låsen til lenken rundt håndleddene falle i all hemmelighet ned til Abdel. Jeg vet hvor Abdel gjemmer pengene sine, sa Boris. Han fortalte meg at han hadde mange penger og at han legger dem i en stor kamferkiste. Aladdin visste hvilken kiste Boris snakket om og han visste også at nøkkelen til kisten var den samme som Abdel brukte til å låse opp lenken rundt håndleddene. Jeg lover å hjelpe til, min venn, sa Aladdin til Moonraker, jeg vet hva jeg må gjøre. Forestillingen var igang og Abdel tok stolt imot hyllest fra publikum. Han ante ingenting om sammensvergelsen bak kulissene. Aladdin hadde åpnet kamferkisten med nøkkelen som han skulle gi Abdel i all hemmelighet og ga alle pengene til Boris og dronningen og Moonraker. Lite visste Abdel om hva som videre skulle skje. Han hadde hendene bundet bak ryggen og mens de sank han langsomt ned i vannspannet ga han tegn til Aladdin at nå kunne han fly lavt over spannet og gi han nøkkelen til låsen. Aladdin forvandlet seg til en hvit svane og fløy en sirkel rundt vannspannet. Deretter forvandlet han seg til en sort ravn og satt seg på kanten av vannspannet. Han sa Abdel rett inn i øynene og sa. Hvor er stenen du stjal, fortell, fortell, hvis du ikke forteller meg sannheten, får du ikke nøkkelen til å åpne låsen og du vil drukne. Vær så snill, gi meg nøkkelen, sa Abdel, nå var han redd. Han kunne drukne.  Dersom de måtte dra han opp av vannet uten at han klarte å komme seg løs, ville alle gjøre narr av han. Antikvitetsbutikken, hvisket han og Aladdin lot nøkkelen falle.

Moonraker, Aladdin, Boris og dronningen leide en stor gul taxi og snart fant de frem til antikvitetsforhandleren. Til deres forskrekkelse ble de fortalt at stenen var allerede solgt. Mannen i butikken visste ikke hvem det var som hadde kjøpt stenen. Moonraker husket regnbuen som hadde hjulpet han å unnslippe røverne og han ba regnbuen om hjelp. Vær så snill og hjelp oss, ba Moonraker. Den store vennlige regnbuen viste seg på himmelsen og gule og røde stjerneskudd falt ned sydøst i byen, alle i samme retning. Følg stjerneskuddene, sa regnbuen, du vil finne stenen i huset med den høyeste takpipen. Let der og du vil finne stenen i en urne ved peisen. De fant frem til huset hvor stjerneskuddene samlet seg til et knutepunkt. Dette er noe jeg kan ordne opp i, sa Aladdin, det er det minste jeg kan gjøre for dere. Jeg kan med letthet fly opp og ned pipen. Aladdin ble til en stor sort ravn. Han strakte sine sterke vinger ut og steg opp mot åpningen på pipen. Så forsvant han. De alle holdt pusten. De ventet i angst og i forventning. Etter et par minutter steg Aladdin opp fra pipen med den glitrende stenen i nebbet. De alle sukket av lettelse og dronningen omfavnet Aladdin av glede. Men vi må betale tilbake pengene for diamanten, sa dronningen, det glemte vi.  Aladdin ble igjen til en sort ravn, steg nok en gang opp til taket og ned pipen. Han la pengene ned i urnen ved peisen.  Dronningen var nå vel fornøyd og la stenen trygt ned i vesken sin og sammen dro de alle fire tilbake til Ritz hotel. De var veldig lei seg for at Abdel, som de trodde var en god venn, hadde forrådt dem, og spesielt Aladdin var lei seg som hadde kjent Abdel  som venn og partner. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, sa Aladdin, nå som jeg har mistet partneren min har jeg ingen jobb å gå til. Du skal være hos oss, sa dronningen. Du skal få være med tilbake til Tårnbyen. Kongen vil ære deg for hva du har gjort for oss.


Utenfor hotellet var en hellig festival på gang. Munker og prester satt på bærevogner som ble båret langs gatene. Vognene var dekorerte med sitrusblomster. De hellige menn var delvis dekket av parasoller. Det var derfor ikke lett å få øye på dem. De hellige menn derimot hadde god oversikt over tilskuerne og kunne på lang avstand til og med lese menneskesinnet. Kroppene var prydet av hellige tegn. Kranser laget av den gule calendula blomsten hang rundt halsen og ansiktet var prydet med ekstrakt fra sandeltre. Noen av dem dekket kroppen med grå aske, andre med hvit kalk. Munkene var ikledd enkle togaer. De eide ingenting og måtte tigge for mat og ly. For de hellige menn var det kun den åndelige tilstanden som var viktig, ikke gull og glitter, men å oppnå nirvana. Hotellets gjester ble nesten hypnotisert av fargeprakten som var spektakulær å se på. De hellige menns eksistens var en kontrast til deres egen hverdag. De ville ha mye og mer, mens de hellige menn hadde ingenting og deres høyeste ønske var å være i pakt med seg selv. Blandt de hellige menn i en av blostervognene satt de 2 munkene fra Burma som hadde passet Moonraker fra han var en kattunge og som  hadde tatt han med seg til Tårnbyen. De hadde tatt vare på både en tiger og den hellige Birma katten. Tigeren ble daglig fulgt ned til vannkanten for å boltre seg i vannet mens Moonraker lå fredfylt og koste seg i solsteken. Munkene visste at Moonraker hadde funnet tilbake til den hellige gral og at han hadde drukket av skålen. Den lille alven hadde fløyet hele veien fra Tårnbyen til Burma for å fortelle dem om kattens tilbakekomst. Hun hadde aldri tidligere fløyet så langt og turen var så slitsom at den ene vingen ble gjennomsiktig og revnet. Hun måtte mellomlande for å hvile seg. Vingen ble behandlet av en kvinne med magiske krefter og etter et par dager kunne den lille alven fortsette reisen. Da munkene passerte foyeen på hotellet Ritz så de Moonraker. De gjenkjente med en gang den hellige Birma katten som de hadde passet på som kattunge. Moonraker snudde seg instinktivt mot den blomsterdekorerte vognen. Han fikk så vidt glims av de 2 munkene som vinket til han fra vognen. De vinket farvel. De visste at alt var bra nå. Moonraker følte seg med ett mye sterkere og var stolt over at de to munkene var hans beste venner.
Image
Kongen travet opp og ned korridoren på slottet. I den store hallen var det dekket til fest. De store sølv lysestakene var finpusset og lysene tent. Rommet var pyntet med markblomster, blå kornblomster og marigull. Veggpanelen var prydet med kurver fulle av hengende erteblomster. Det var mørkt da dronningen, Boris, Moonraker og Aladdin ankom byen Nor. De gledet seg til å møte kongen og ble mottatt med åpne armer. Kongen viste dem inn i den store hallen, til festmåltidet forberedt av slottets kokk. Bordet var dekket med kjøtt, fisk, frukt og grønnsaker. Du store min, sa dronningen og klappet hendene sammen. Jeg har aldri sett på maken. Kongen begynte å tale og denne gangen var det mye å fortelle. Han fortalte dem om en sterk vind som hadde komme inn over byen Nor og hadde blåst sanden tilbake til  Sahara. Plutselig var det vår i luften. Trær hadde begynt å vokse, gressfrø spire og blomster dekket mark og eng. Alle fikk nok mat å spise, hjemmene sine tilbake og folk fikk bedre helse. Kongen haltet ikke og hosten var borte. Folk var ikke lengre misunnelige, men snille mot hverandre.

Moonraker sto frem og fortalte dem at fordi han nå hadde kommet til rette, hadde moder jordens herskerinne Gaia  bedt verdens sinne å blåse sanddynene tilbake til Sahara ørkenen.   Jeg er den hellige Birma katten som dere har ventet på i mange år, sa han.  Jeg har kommet til rette, takket være kongen vår.  Da jeg drakk fløte fra den hellige gral som munkene hadde etterlatt seg kom den lille alven til meg og fortalte om røverne som hadde ført meg vekk fra mine kjære venner.  Nå har verdens glede lagt seg over landet og vi er alle trygge.

Kom, min venn, sa kongen, sett deg ved siden av meg. Kom alle fire over til benken min. Kongen strøk Moonraker over pelsen som nå var
kjemmet og silkeglatt. Jeg har en stor overraskelse til deg også. Inn døren kom Figgis, Moonrakters beste venn fra Bygdøya. Alle var glade og noen gråt gledens tårer.

Den lille alven ville være med på festen, men da hun endelig ankom hadde Ole Lukkøya kommet henne i forveien og alle hadde falt i den gode drømmers søvn. Den lille alven satte seg på sengekanten til Moonraker, løftet tryllestaven sin over han og sa: Sov godt, lille venn. Vi sees igjen. Verdens glede vil vokte over deg.

Hva tror du hendte med stenen som var en diamant? Den ble gjemt vekk på en hylle på et hemmelig sted på slottet hvor ingen kunne finne den. Bare kongen, dronningen og Moonraker visste hvor den var gjemt. Hva de ikke visste var at diamanten var en magisk sten som hadde ligget i dvale i flere hundre år.






I neste bok les om Kongen, Katten og den Magiske Stenen















copyright

Sist oppdatert ( Monday 19. March 2012 )
< Forrige   Neste >
spacer

 
Copyright 2000 - 2005 Miro International Pty Ltd. All rights reserved.
Mambo is Free Software released under the GNU/GPL License.
spacer